Hver gang jeg er hos bestemor og bestefar, leser jeg fruen sine blader som hun har samlet opp siden sist. Denne gangen var det stort sett aviser, men jeg fant også to utgaver av "Vi menn".
-Leser bestefar det her!? spurte jeg i all forbauselse. Min far så på meg som om jeg var litt småteit, og sa med all selvfølgelighet at ja, hva hadde jeg forventet. Det er jo tross alt et manneblad. Bladet jeg holdt i hånden min var prydet av en dame som var blondere i håret enn noe platineblond jente jeg har sett i alle mine tre år på ungdomsskolen, mellom tennene beit hun på en bh som hun dro ut så lang den var. En pitteliten tanga med en dusk på, dekket det vi kan regne med at var nyshavet, og puppene struttet alleveier. - Det er jo harmløst, kom det fra min far. Harmløst!? Joda, jeg ble fortalt at det var harmløst, bladet handlet jo tross alt om bygging, om annlegg, og om alle andre manneting som ikke har noe med damer å gjøre. Jeg rev opp bladet til midtsiden, hvor den stakkars, dumme damen på utsiden av bladet var avbildet i 5 forskjellige positurer som alle var heller utfordrende, men ikke særlig "mystiske". Take it off, all off, var tydeligvis en reklame hun hadde tatt bokstavelig. På alle bildene. - Er DETTE harmløst?? Joda, det var jo harmløst det da. Vel, nå har jeg lært det. Siden det er så veldig uskyldig, så kan jo likegreit jeg gjøre det. Vise alle mine kroppsdeler, brette dem utover midtsiden og utsiden av et manneblad, som ungdommer sitter å runker til og gamle mannfolk ser på når de er lei av de rynkete konene sine. Hvis det er så harmløst, hva er igjen av kvinnekroppen da? Budskapet om at kvinner er deilige objekter, ble gjemt bak en artikkel om stakkars Tove Lill sitt liv ( Tove Lill er da den beskjedent påkledde damen i bladet), hvor hun måtte ta seg en pause fra politikken. Hun fortalte om sin oppvekst og hvordan den hadde vært med på å forme henne. Fortell med hva politikk og oppvekst har med en dame som ligger på rygg og strutter med de nakne beina sine å gjøre.?
Igjen, fikk jeg kommetarer og argumenter for at det der var jo ikke noe. Greit nok at det ikke er et pornoblad, men det kunne godt vært det! I dette tilfellet kan det kun skyldes på kvanititeten, ikke innholdet. Hadde damen, eller flere damer, prydet litt flere sider av bladet, i samme bekledning og samme positurer, ville hvem som helst kalt det et pornoblad.
Med andre ord, Vi menn, FHM og alle andre manneblader, er egentlig "skjulte" pornoblader som menn kan glo i for at ikke kjærringen skal bli sur!
Hvilken verden er det dagens 13 åringer vokser opp i? Når våre fedre forteller oss at dette er harmløst, kan de ikke lengre bli frustrerte og sure når de ser bildene som smårips legger ut på facebook og nettby og diverse andre sider. Det er akkurat samme bildene som du finner i de "harmløse" bladene.
Og kvinner blir bare dummere og dummere. Plaggene faller av for at vi skal tilfredsstille mennene rundt oss. Dagen er en konstant kamp med segselv hvor vi må ta standpunkt til om vi vil være et felleshull eller om vi vil bli oversett av kjærestene, men samtidig ha litt selvrespekt for kroppene våre. Hvorfor er vi blitt så dumme jenter? Hvorfor er det kroppen og bekledningen som skal bestemme om vi er deilig eller ikke? Jeg har flere kompiser som har gitt flere tilbud til meg, og jeg har klærne på! Så hvorfor sloss vi konstant for å være deilige og tiltrekkende og få flest menn, slik at de kan sikle og få noe å runke til? Hvor er det blitt av integriteten deres jenter?
Jeg kjenner en jente som er dum som et brød. Jeg er sikker på at jeg kunne skutt henne i hodet, og hun hadde levd fremdeles, men likevel vil alle ha henne. Det er ikke en eneste gutt jeg vet om som ikke ville stappet seg inn i henne som et villt beist, og hvorfor er dette? Det er fordi hun er våt og villig, tar imot smått og stort og kler seg i mindre klær på vinteren, enn det jeg gjør når jeg skal legge meg! Disse bladene, som er harmløse, de er ikke så harmløse som man skal ha dem til. Jenter som vokser opp til blader som dette, som er helt uskyldige med pupper og fitte dinglende alle veier, hvilket inntrykk får de? Det er ikke jentebladene som forteller oss hvordan å være lengre, det er utsiden av mannebladene. For å være noe som menn vil se på, må du være utfordrende, du må være løs og ha lite klær på deg. Det er det grunnlaget vi har i livet. Det er ikke rart at jenter byr på mer og mer av kroppene sine, når menn krever mindere og mindre ( klær).
Er dette del av kvinnefrigjøringen, eller er det med på å fordumme kvinner, og menns syn på oss? Er vi sex objekter som dere kan glo på ta på og gjøre som dere vil med? Hva er vi for dere, når vi kler oss nakne for å tilfredstille dere, og dette skal være harmløst? Hvilke inntrykk sitter menn igjen med om oss og kroppene våre, og hva forventninger settes til oss om det er harmløst at vi stiller opp nakne for manneblader? Hvilke inntrykk sitter kvinner igjen med, når disse bildene pryder innsiden og utsiden av mannebladene? Hva forventer vi av oss selv? Er det rart at alle fortisser er småhorer? Vi blir dummere og dummere jenter, og vi hjelper ikke til på mannfolkets syn på kroppene våre. Gjør dere litt mer hellige, la dem jobbe for å få dere.
Min far påsto hardnakket at bladene jeg leser er verre. De stiller er slankepress, et kjøpepress og et se-bra-ut-press. Overskriftene lokker oss med hvordan å få best orgasmer, hvordan gi Ham best orgasmer osv osv. I mine øyne er det bedre å "lære" hvordan å slanke meg å se bedre ut, med klærne på, enn å lære meg hvordan å kle av meg og pryde utsiden av manneblader. Hvordan å bli et sexobjekt. Jeg vil heller være slank og ødelagt av motepress og ha integritet, enn å bli en av alle småhorene som kler av seg og gjør puppene mine til en hverdagslig ting som alle har sett uansett, - Inkludert drittungen til nabodamen. Jeg vil heller beholde klærne på. Men jeg vil også slippe å føle presset for å være en av de deilige damene som min ektefelle kommer til å glo på. Jeg vil heller at han skal glo på meg. Kall meg gammeldags, men jeg vil også være deilig og attraktiv uten å måtte bli utkonkurrert av de som er deilig og billig.
Hva er interessant med deilig og billig uansett? Alle andre har tatt dem, det er ikke som om du er den første. Deilig og kun for deg høres i mine ører mye deiligere ut.
tirsdag 23. desember 2008
mandag 15. desember 2008
mandag 17. november 2008
Jeg er ikke matematiker.
Matte er en religion. At de lærer oss faget på skolen, er blasfemi og undetrykkelse av absolutt alle andre religioner i landet.
Hvordan forklarer man at to tall, kan bli ett tall, og hvordan en komplisert formel som hypotenus i annen er det samme som katet i annen pluss katet i annen? eller at (9a-8)(9a-8) er det samme som 81a opphøyd i annen + 72a - 72a + 64, og hva betyr dette resultatet? Hvor er logikken? Hvor er logikken i at minus og minus blir pluss? Det er magi. Det er paranormalt og out of this world. Det er religion.
Alle velger hvilken religion de vil tro på. Noen er muslimer, noen er kristene, enkelte buddhister, men det er altså nå grunner til å tro at der finnes matematikere. Jeg tar avstand fra denne religionen, jeg velger å ikke tro på den. Jeg vil kreve fritak fra matte, for dette går på tvers av mine egne religiøse synspunkt og meninger.
Hvordan forklarer man at to tall, kan bli ett tall, og hvordan en komplisert formel som hypotenus i annen er det samme som katet i annen pluss katet i annen? eller at (9a-8)(9a-8) er det samme som 81a opphøyd i annen + 72a - 72a + 64, og hva betyr dette resultatet? Hvor er logikken? Hvor er logikken i at minus og minus blir pluss? Det er magi. Det er paranormalt og out of this world. Det er religion.
Alle velger hvilken religion de vil tro på. Noen er muslimer, noen er kristene, enkelte buddhister, men det er altså nå grunner til å tro at der finnes matematikere. Jeg tar avstand fra denne religionen, jeg velger å ikke tro på den. Jeg vil kreve fritak fra matte, for dette går på tvers av mine egne religiøse synspunkt og meninger.
fredag 24. oktober 2008
Namenam is gone
Jeg har snopelov frem til NM. Eller..Det vil si, spiselov. Ikke ost, ikke chips, ikke cookies, ikke smågodt, ikke snacks, ikke brus..og..*kvelt stemme* Kake...
Og gjett om jeg har problemer med å holde meg! Kom på jobb igår, og på bordet foran meg sto fristelse etter fristelse, aftereight, kjeks, cookies. Det var som om noen hadde jobbet sammen mot meg. Tilogmed favorittkjeksen min lå der og lyste opp på meg som en himmelens engel. Og det var bare en, enslig kjeks igjen. Jeg kunne jo ta den..Det var jo bare den ene..Men nei. Keep strong! I de 5 timene jeg var der, gjentok jeg for megselv at "du kommer til å føle deg så sterk, du kommer til å føle deg så flink, du kommer til å ha det så bra med degselv". Det var motivasjonen min. Den sterke følelsen etterpå av viljestyrke og mot. Når jeg satt meg i bilen, tenkte jeg at nå må vel den følelsen komme snart. Jeg sitter her fremdeles, dagen etterpå og spør megselv hvorfor i alle dager jeg ikke spiste kjeksen! Jeg føler meg så visst ikke noe sterk, jeg er bare lei meg for at den stakkars enslige kjeksen må ligge der fremdeles! Og nå har jeg bare enda mer lyst på den! Ikke søren om jeg føler at jeg har vært noe flink, når jeg kan kjenne smaken av sjokolade i munnen! Litt av en motivasjon å leve på de neste 14 dagene...
Og gjett om jeg har problemer med å holde meg! Kom på jobb igår, og på bordet foran meg sto fristelse etter fristelse, aftereight, kjeks, cookies. Det var som om noen hadde jobbet sammen mot meg. Tilogmed favorittkjeksen min lå der og lyste opp på meg som en himmelens engel. Og det var bare en, enslig kjeks igjen. Jeg kunne jo ta den..Det var jo bare den ene..Men nei. Keep strong! I de 5 timene jeg var der, gjentok jeg for megselv at "du kommer til å føle deg så sterk, du kommer til å føle deg så flink, du kommer til å ha det så bra med degselv". Det var motivasjonen min. Den sterke følelsen etterpå av viljestyrke og mot. Når jeg satt meg i bilen, tenkte jeg at nå må vel den følelsen komme snart. Jeg sitter her fremdeles, dagen etterpå og spør megselv hvorfor i alle dager jeg ikke spiste kjeksen! Jeg føler meg så visst ikke noe sterk, jeg er bare lei meg for at den stakkars enslige kjeksen må ligge der fremdeles! Og nå har jeg bare enda mer lyst på den! Ikke søren om jeg føler at jeg har vært noe flink, når jeg kan kjenne smaken av sjokolade i munnen! Litt av en motivasjon å leve på de neste 14 dagene...
onsdag 22. oktober 2008
Hårspray
Hårspray er klistrete. Det er en grunn til at jeg så sjelden som overhodet mulig bruker hårspray. Hårspray står ikke engang i skapet mitt. Jeg unngår hyllene i butikken hvor det står hårspray. Uten videre sprayes det rundt deg pg det klistrer seg til ansiktet og håret og over det hele! Å få det i munnen er det værste jeg vet..Hårspray er en skikkelig irriterende ting. Visse personer kan sammenlignes med håspray. Klistrete.
tirsdag 21. oktober 2008
Det regner ikke i Bergen. Vi har bare høyere luftfuktighet enn andre steder.
Igår regnet det noe helt hinsides mye. Jeg kunne nesten ikke tro det når jeg stakk nesen utenfor Galleriet. Gjett om jeg var kjapp på å trekke den tilbake! To sekunder til, og den hadde blitt knust av regndråpene som slo mot bakken. For dere heldige mennesker som bor så velplassert bak fjellene at dere ikke opplever litt mer enn riste-regn, så må dette sprutefenomenet beskrives. Jeg ble ledd ut av vennene mine når jeg prøvde å forklare, men jeg håper dere andre har såpass med fornuft at dere ser alvoret i dette, og skjønner poenget.
Når det regner her, så regner det *Hardt. Og mange har begynt å lure når jeg bruker ordet hardt, så det er dette som trengs nærmere forklaring.
Prøv å sett deg inn i tankegangen at du er en gutt( hvis du faktisk er av mannlig kjønn så vil ikke dette være noe problem regner jeg med.) Tenk deg at du har bøttet innpå vannflaske etter vannflaske, kanskje litt kaffi og cola, og som vi alle vet, så går cola og kaffi rett igjennom. Det er ingen do i sikte, du løper febrilsk rundt og kjenner at it's now or never og du øyner plutselig en toalett. Du tar beina fatt, springer så fort som mulig er med fyllt blære, flerrer av deg buksen og åpner slusene. Væsken som du har samlet opp de siste timene vil ut samtidig og det er akkurat som om du sprenger alle rør som vannet skal ut av. Du gir ifra deg kroppsvæsken så hardt at spruten slår dovannet med så stor kraft at det spruter deg tilbake i ansiktet omtrent.
Sånn var regnet her igår. Akkurat som slusene til en gutt. Dette fant jeg ut når jeg passerte et toalett igår og det tilfeldigvis var en gutt derinne, som lagde akkurat samme lyd som regnet utenfor. Det slo meg plutselig hvordan sprutefenomenet oppstår.
Dermed regner det hardt.
Når det regner her, så regner det *Hardt. Og mange har begynt å lure når jeg bruker ordet hardt, så det er dette som trengs nærmere forklaring.
Prøv å sett deg inn i tankegangen at du er en gutt( hvis du faktisk er av mannlig kjønn så vil ikke dette være noe problem regner jeg med.) Tenk deg at du har bøttet innpå vannflaske etter vannflaske, kanskje litt kaffi og cola, og som vi alle vet, så går cola og kaffi rett igjennom. Det er ingen do i sikte, du løper febrilsk rundt og kjenner at it's now or never og du øyner plutselig en toalett. Du tar beina fatt, springer så fort som mulig er med fyllt blære, flerrer av deg buksen og åpner slusene. Væsken som du har samlet opp de siste timene vil ut samtidig og det er akkurat som om du sprenger alle rør som vannet skal ut av. Du gir ifra deg kroppsvæsken så hardt at spruten slår dovannet med så stor kraft at det spruter deg tilbake i ansiktet omtrent.
Sånn var regnet her igår. Akkurat som slusene til en gutt. Dette fant jeg ut når jeg passerte et toalett igår og det tilfeldigvis var en gutt derinne, som lagde akkurat samme lyd som regnet utenfor. Det slo meg plutselig hvordan sprutefenomenet oppstår.
Dermed regner det hardt.
fredag 17. oktober 2008
Redd!
Nå er jeg redd. Nå er jeg virkelig redd!
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/16/550537.html
det hjelper ikke låse meg inn i huset hjemme heller, for som jeg har nevnt tidligere biter de jo allerede på rommet mitt! Tenk om det egentlig var en sånn en som bet meg? Og så dør jeg? Om noen år? Greit, greit, jeg gjør jo ikke det. Men les artikkelen. Først innvaderer de landet, å så innvaderer de rommet mitt. Jeg tror ikke det hjelper med noe diaspora nå.
Akkurat like farlig som det er å plutselig leke seg med israel nå. Ingen gjør det. De er for sterke. Men for bare noen år siden ble 6 millioner av dem drept.
PÅ samme måte som jeg nettopp har jagd ut edderkoppene mine. Men nå når de tar til sterke skyts og drar inn nye krigere ( svarte enken eller hva den heter), så står jeg ikke sjangs. Hvor skal dette ende?
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/16/550537.html
det hjelper ikke låse meg inn i huset hjemme heller, for som jeg har nevnt tidligere biter de jo allerede på rommet mitt! Tenk om det egentlig var en sånn en som bet meg? Og så dør jeg? Om noen år? Greit, greit, jeg gjør jo ikke det. Men les artikkelen. Først innvaderer de landet, å så innvaderer de rommet mitt. Jeg tror ikke det hjelper med noe diaspora nå.
Akkurat like farlig som det er å plutselig leke seg med israel nå. Ingen gjør det. De er for sterke. Men for bare noen år siden ble 6 millioner av dem drept.
PÅ samme måte som jeg nettopp har jagd ut edderkoppene mine. Men nå når de tar til sterke skyts og drar inn nye krigere ( svarte enken eller hva den heter), så står jeg ikke sjangs. Hvor skal dette ende?
mandag 13. oktober 2008
Støv-deling
Alle her har vel hørt om celledeling. For dere som ikke har:
I kroppen din har du mange celler, som bygger opp kroppen din og som inneholder DNA'et ditt, som igjen er med på å bestemme hvem du er. Disse cellene har en helt egen, spesiell evne. De parrer seg ikke. De føder ikke nye celler. Neida, de deler seg i to. Du rekker aldri kvitte deg med alle cellene, enn hvor mange som dør, for alle de mangemilliarder cellene du har i kroppen fordobler seg konstant.
SO, to the point. Har du noensinne ryddet rommet skinnende rent, vasket og styrt på, sett på rommet og tenkt at så ryddig skal du holde det lenge? Glem det. Slå fra deg tanken med en eneste gang. Skuffelsen er stor. Støv deler seg. Det er nettopp sånn man får hybelkaniner.
Jeg startet et egen forskningsprosjekt etter å ha kastet ut den forrige sivilisasjonene med hybelkaniner og etter utrydding av edderkopper. Det stinket grønnsåpe i hele rommet, og så kom han brasende. Døren fløy opp og håndtaket henger nå enda mer enn det gjorde før. Gliset hans var større mount everest. Min bror hadde inntatt rommet mitt. Når han gikk, hadde han etterlatt seg tre lodotter fra sokkene sine. Og det var begynnelsen på et helt nytt liv. Jeg har nå tre heftige store hybelkaniner på rommet mitt, svære som elefanter. Dette fenomenet har samme forklaring som vår (menneskets) oppstandelse.
En celle deler seg. De to cellene deler seg. Det tar ikke lange tiden før cellene, med arvestoff og DNA bygger en organisme. Tilslutt har du mennesket.
En støvdott deler seg. Den samler seg med alle de andre støvdottene, som også har delt seg. Disse støvdottene er så minimalt små at du kan ikke se dem med øyet. Ikke før de har satt sammen sine arvestoffer til en organisme: Hybelkaninen! Denne støv-delingen går så himla kjappt at plutselig sitter du med en pelsdott i fanget som du ikke aner hvor kom fra! Den er intellegent, den er flott, men å puste den inn kan få fatale konsekvenser. Disse hybelkaninene går sammen to og to, og lager nye små hybelkanin-unger.
Konklusjon: Hybelkaniner har samme oppstandelse som mennesker. Begge er oganismer som først dannes av deling, og som deretter multipliserer seg og gir oppstand til flere organismer av sitt slag. Derfor har vi absolutt ingen rett til å kaste dem ut! De har lik rett på liv som vi har, de har lik rett på varme og husly! Derfor kan de danne sivilisasjoner, og utvikle seg som om de var ugress. Men de er bare som oss. Ta dem til dere, folkens! Elsk dem, som dere elsker deres neste.
I kroppen din har du mange celler, som bygger opp kroppen din og som inneholder DNA'et ditt, som igjen er med på å bestemme hvem du er. Disse cellene har en helt egen, spesiell evne. De parrer seg ikke. De føder ikke nye celler. Neida, de deler seg i to. Du rekker aldri kvitte deg med alle cellene, enn hvor mange som dør, for alle de mangemilliarder cellene du har i kroppen fordobler seg konstant.
SO, to the point. Har du noensinne ryddet rommet skinnende rent, vasket og styrt på, sett på rommet og tenkt at så ryddig skal du holde det lenge? Glem det. Slå fra deg tanken med en eneste gang. Skuffelsen er stor. Støv deler seg. Det er nettopp sånn man får hybelkaniner.
Jeg startet et egen forskningsprosjekt etter å ha kastet ut den forrige sivilisasjonene med hybelkaniner og etter utrydding av edderkopper. Det stinket grønnsåpe i hele rommet, og så kom han brasende. Døren fløy opp og håndtaket henger nå enda mer enn det gjorde før. Gliset hans var større mount everest. Min bror hadde inntatt rommet mitt. Når han gikk, hadde han etterlatt seg tre lodotter fra sokkene sine. Og det var begynnelsen på et helt nytt liv. Jeg har nå tre heftige store hybelkaniner på rommet mitt, svære som elefanter. Dette fenomenet har samme forklaring som vår (menneskets) oppstandelse.
En celle deler seg. De to cellene deler seg. Det tar ikke lange tiden før cellene, med arvestoff og DNA bygger en organisme. Tilslutt har du mennesket.
En støvdott deler seg. Den samler seg med alle de andre støvdottene, som også har delt seg. Disse støvdottene er så minimalt små at du kan ikke se dem med øyet. Ikke før de har satt sammen sine arvestoffer til en organisme: Hybelkaninen! Denne støv-delingen går så himla kjappt at plutselig sitter du med en pelsdott i fanget som du ikke aner hvor kom fra! Den er intellegent, den er flott, men å puste den inn kan få fatale konsekvenser. Disse hybelkaninene går sammen to og to, og lager nye små hybelkanin-unger.
Konklusjon: Hybelkaniner har samme oppstandelse som mennesker. Begge er oganismer som først dannes av deling, og som deretter multipliserer seg og gir oppstand til flere organismer av sitt slag. Derfor har vi absolutt ingen rett til å kaste dem ut! De har lik rett på liv som vi har, de har lik rett på varme og husly! Derfor kan de danne sivilisasjoner, og utvikle seg som om de var ugress. Men de er bare som oss. Ta dem til dere, folkens! Elsk dem, som dere elsker deres neste.
tirsdag 7. oktober 2008
Skapmonster
Jeg har funnet svaret på alle mine spørsmål! Jeg er alltid smartest i søvne, så i natt kom jeg frem til en løsning.
De fleste kaller meg en rotekopp. Jeg er så visst ikke en rotekopp. Tingene mine forsvinner, og jeg har ikke en fjerne anelse om hvor de tar vei! Men det er aldeles ikke jeg som forårsaker forsvinningen medmin manglende tilstedeværelse. For jeg vet faktisk hvor jeg legger alt. Har smarte steder til alle tingene mine. Allikevel bruker jeg noen timer i uken på å lete frem eiendelene mine som jeg aldri finner igjen. Det er klær, det er minnepenner, det er sminke det er alt! Tilogmed det nydelige smykket jeg fikk av min kjæreste. Hvor det ble av, undrer jeg meg fremdeles over. Jeg fant det aldri igjen.
I natt lå jeg våken nok en natt og funderte på hvor tingene mine er. Jeg har, i mamma og pappa sine øyne, "misplassert" enda mer. Men jeg var skråsikker. Noen har tatt det. Lagt det et annet sted. Stjålet det! Men den gang ei. Jeg tok feil. Det blir spist. Jeg er herved overbevist om at tingene mine blir spist!
I mange år har jeg mistet ting, og ikke før i natt fikk jeg åpenbaringen. Jeg strevde med å sove, og jeg lå i stillheten og hørte på min egen pust. Og så hørte jeg det. Jeg hørte en grynting, jeg hørte en høylytt pustelyd, og jeg tenkte tilbake på Star Trek, hvor det er et monster som går rundt og spiser opp tingene! Igjen, gryntingen kan ha vært snorkingen til pappa, men se bort ifra det! Her er min skildring av hva som skjer:
Om natten, når det hårete, uskyldige dyret tror at alle sover, kryper det sakte ut av et hull i veggen - i skapet mitt. Hun åpner skapet sakte men sikkert, og tar ting som jeg har lagt på smarte steder. Hun er jo bare sulten stakkars! Noe mat må hun jo få! Jeg vurderer å bake kaker og kjeks og sette ut på natten, sånn at jeg får beholde tingene mine. Man kan jo ikke være sur på en sånn skapning, hun er jo ikke ond heller.
Jeg prøvde å forklare mamma og pappa om dette vesenet, som en unskyldning til at vi må rive ned skapet mitt ( jeg vil ha nytt). De støttet ikke forslaget.
De fleste kaller meg en rotekopp. Jeg er så visst ikke en rotekopp. Tingene mine forsvinner, og jeg har ikke en fjerne anelse om hvor de tar vei! Men det er aldeles ikke jeg som forårsaker forsvinningen medmin manglende tilstedeværelse. For jeg vet faktisk hvor jeg legger alt. Har smarte steder til alle tingene mine. Allikevel bruker jeg noen timer i uken på å lete frem eiendelene mine som jeg aldri finner igjen. Det er klær, det er minnepenner, det er sminke det er alt! Tilogmed det nydelige smykket jeg fikk av min kjæreste. Hvor det ble av, undrer jeg meg fremdeles over. Jeg fant det aldri igjen.
I natt lå jeg våken nok en natt og funderte på hvor tingene mine er. Jeg har, i mamma og pappa sine øyne, "misplassert" enda mer. Men jeg var skråsikker. Noen har tatt det. Lagt det et annet sted. Stjålet det! Men den gang ei. Jeg tok feil. Det blir spist. Jeg er herved overbevist om at tingene mine blir spist!
I mange år har jeg mistet ting, og ikke før i natt fikk jeg åpenbaringen. Jeg strevde med å sove, og jeg lå i stillheten og hørte på min egen pust. Og så hørte jeg det. Jeg hørte en grynting, jeg hørte en høylytt pustelyd, og jeg tenkte tilbake på Star Trek, hvor det er et monster som går rundt og spiser opp tingene! Igjen, gryntingen kan ha vært snorkingen til pappa, men se bort ifra det! Her er min skildring av hva som skjer:
Om natten, når det hårete, uskyldige dyret tror at alle sover, kryper det sakte ut av et hull i veggen - i skapet mitt. Hun åpner skapet sakte men sikkert, og tar ting som jeg har lagt på smarte steder. Hun er jo bare sulten stakkars! Noe mat må hun jo få! Jeg vurderer å bake kaker og kjeks og sette ut på natten, sånn at jeg får beholde tingene mine. Man kan jo ikke være sur på en sånn skapning, hun er jo ikke ond heller.
Jeg prøvde å forklare mamma og pappa om dette vesenet, som en unskyldning til at vi må rive ned skapet mitt ( jeg vil ha nytt). De støttet ikke forslaget.
mandag 6. oktober 2008
Gleden venner kan gi
Alle husker Tussi!
Ensomme, triste triste Tussi. Emo-tussi. Hvor mange episoer så vi ham smile? Tror ikke jeg husker en eneste en. Han var det triste, ensomme eselet.
Men det er håp for oss alle! Alle triste mennesker! Det er utrolig hva venner kan gjøre med oss. Tussi gikk fra triste Tussi, til smile-Tussi! Bare se:
Triste- Tussi smiler!
Ta godt vare på vennene deres, folkens!
IKEA dvale!
Deilige, deilige Ikea dyne! Se så varm og så god og så tjukk og så myk og så deilig! Kalde ekkle frosten kan holde seg utenfor, nå skal jeg rett på ikea, kjøpe denne dynen, finne meg en stoooor seng, og gå i dvale med min kjære. Der skal vi sove resten av vinteren, inntill hverandre, mens alle dere andre stakkarer strever dere gjennom sludd og kulde, og går på jobb/skole med mennesker dere ikke liker engang! Jeg og verdens beste gutt skal gå i dvale. *heeldig*
Meg, kjæresten, dyne, stillhet. Evig lykke.
SMIL og se dum ut!
Våknet imorres, og så ut vinduet. Bekmørkt. Ikke snakk om *mørkt*, men svart! Kunne ikke se noe som helst! Jeg sank ned under dynen og lurt på om jeg bare skulle gå i dvale nå som frosten kom. Etter litt jobbing med viljen, skled jeg sakte ut av sengen. Jeg orienterte meg litt på rommet, fant veien til badet og skvatt litt når jeg møtte speilet.
Satt i bilen med mamma, ingen sa ett ord. Mamma konsentrerte seg stort for å ikke sovne bak rattet, og jeg holdt meg våken sånn tilfelle hun skulle finne på å sovne. Ikke engang når "luringen" prøvde å underholde oss fra radioen, smilte vi.
Nå har det seg sånn at posten til jobben til mamma kommer på et annet sted enn ved kontoret hennes, så vi må alltid stoppe på vei til skole/jobb, og jeg er den som må ut fra den varme bilen, inn i den kalde frosten og hente posten. Idag var jeg veldig misfornøyd med dette. For å understreke hvor misfornøyd jeg var med dette, sukket jeg høyt, himlet med øynene, og brukte et veldig tydelig kroppsspråk på vei ut fra bilen. Jeg tenkte at nå er det nok en dag, nok en skoledag, nok en markedsføringstime og økonomitime, uuuuuff here we go again. Alle slags negative tanker svirret gjennom hodet mitt, helt til hun gikk forbi meg. H-U-N. Gammel dame, søt gamme, liten dame. Helt sikkert senil eller noe. Hun gikk å smilte og lo for segselv, mens hun kavet seg fremover. Det begynte med et uskyldig fnis når jeg gikk forbi henne. Utviklet seg til litt latter, og endte med latterkick i bilen. Hun var ikke så hysteriskt morsom at det gjorde noe, hun bare var så søt, og jeg var så trøtt at this made my day! Jeg går å småfniser for megselv fremdeles. Min dag som startet så surt, går nå så utrolig bra!
Budskapet er, folkens:
Satt i bilen med mamma, ingen sa ett ord. Mamma konsentrerte seg stort for å ikke sovne bak rattet, og jeg holdt meg våken sånn tilfelle hun skulle finne på å sovne. Ikke engang når "luringen" prøvde å underholde oss fra radioen, smilte vi.
Nå har det seg sånn at posten til jobben til mamma kommer på et annet sted enn ved kontoret hennes, så vi må alltid stoppe på vei til skole/jobb, og jeg er den som må ut fra den varme bilen, inn i den kalde frosten og hente posten. Idag var jeg veldig misfornøyd med dette. For å understreke hvor misfornøyd jeg var med dette, sukket jeg høyt, himlet med øynene, og brukte et veldig tydelig kroppsspråk på vei ut fra bilen. Jeg tenkte at nå er det nok en dag, nok en skoledag, nok en markedsføringstime og økonomitime, uuuuuff here we go again. Alle slags negative tanker svirret gjennom hodet mitt, helt til hun gikk forbi meg. H-U-N. Gammel dame, søt gamme, liten dame. Helt sikkert senil eller noe. Hun gikk å smilte og lo for segselv, mens hun kavet seg fremover. Det begynte med et uskyldig fnis når jeg gikk forbi henne. Utviklet seg til litt latter, og endte med latterkick i bilen. Hun var ikke så hysteriskt morsom at det gjorde noe, hun bare var så søt, og jeg var så trøtt at this made my day! Jeg går å småfniser for megselv fremdeles. Min dag som startet så surt, går nå så utrolig bra!
Budskapet er, folkens:
SMIL OG SE DUM UT!
Det kan hende du gleder noen som er like teit som du føler deg.
Det kan hende du gleder noen som er like teit som du føler deg.
søndag 5. oktober 2008
Bestigelsen
Jeg sto på bunn, og prøvde å manne meg opp til å bestige deg. Det skulle ikke være noe problem, jeg hadde forberedt meg hele ferien, brukt hver dag på å gjøre meg klar for deg. Du har tidligere slitt meg ut, tidligere gjort slik at jeg legger meg langflat når jeg er ferdig med deg, hiver etter pusten, og lurer på om jeg noensinne skal klare å reise meg igjen. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være bedre enn deg. DU skulle være den som satt igjen på slutten med merker, mens jeg sto oppreist og var tilfreds med megselv.
Jeg var klar idag. Betraktet deg, og lurte på om jeg skulle kaste meg i det. Tenkte at "it's now or never", dette har jeg brukt ferien min på. Svenn kom bak meg, og nærmest sprintet opp de hvite trinnene dine, mens jeg dro megselv sakte oppover og kjente at all treningen ikke hadde hjulpet det minste. De siste trappetrinnene i den siste etasjen var jeg ferdig, og jeg trodde ikke en trapp kunne ta sånn knekken på meg. Det er bare en trapp. Mission failed.
Neste gang tar jeg heisen.
Jeg var klar idag. Betraktet deg, og lurte på om jeg skulle kaste meg i det. Tenkte at "it's now or never", dette har jeg brukt ferien min på. Svenn kom bak meg, og nærmest sprintet opp de hvite trinnene dine, mens jeg dro megselv sakte oppover og kjente at all treningen ikke hadde hjulpet det minste. De siste trappetrinnene i den siste etasjen var jeg ferdig, og jeg trodde ikke en trapp kunne ta sånn knekken på meg. Det er bare en trapp. Mission failed.
Neste gang tar jeg heisen.
Black night
Jeg og en venninne fant ut at vi skulle ha Photoshoot her forleden. Fasinert som jeg er av svart sminke, på tross av min ellers så uskyldige fremteden, endte vi opp med dette:
Fylte kameraet med en hel del andre bilder, men dette var ett av de beste.
På vår tur ut på fjellet i kulden møtte vi en gammal mann. Stakkars, stakkars menneskesjel, har aldri sett en gammel mann gå så fort at hunden hadde vanskelig for å holde følge før. Det regnet, det var kaldt og vinden blåste. Vi hev oss rundt oppå fjellet, jakken av og på og av og på. Selvom det var iskaldt, lå vi oss ned på fjellt og hang etter lekestativene. Vi ble ganske fornøyde når vi kom inn=D
Fylte kameraet med en hel del andre bilder, men dette var ett av de beste.
På vår tur ut på fjellet i kulden møtte vi en gammal mann. Stakkars, stakkars menneskesjel, har aldri sett en gammel mann gå så fort at hunden hadde vanskelig for å holde følge før. Det regnet, det var kaldt og vinden blåste. Vi hev oss rundt oppå fjellet, jakken av og på og av og på. Selvom det var iskaldt, lå vi oss ned på fjellt og hang etter lekestativene. Vi ble ganske fornøyde når vi kom inn=D
fredag 26. september 2008
The attack of the spiders
For dem som leste innlegget om mine høyt elskede hybelkaniner som jeg jagde på dør, så må jeg fortelle om edderkoppene. Jeg har aldri hatt samme forhold til dem, som til hybelkaninene mine, men de er nå et lite samfunn her inne de også. De livnærte seg på hybelkaninene, så jeg tror de ble litt sure når jeg jagde hovednæringen deres på dør. Vi har aldri likt hverandre noe særlig, edderkoppene og jeg, men vi har nå hittil klart å leve i fred og samarbeid ihvertfall. De skal få være fremme og forbli urørt så lenge jeg ikke kan se dem. Når jeg er tilstede på rommet mitt, når lyset er på, er det ikke fritt frem lengre. Da må de tilbake til hullene i veggene. For det er faktisk der de bor. I motsetning til tidligere Egypt, hvor tributtsamfunnet var et faktum, og ingen turte å gjøre opprør mot lederne, har mitt edderkopp-folk utviklet seg til et motstandsfolk. Hvorfor kan de ikke bare høre på lederen? Jeg er mye farligere og mye sterkere enn dem. Folket i Egypt var mye sterkere enn Faraoen, men gjorde de opprør? Nei. Der har edderkoppene mine noe å lære. Jeg har aldri likt dem. Men de har ikke gjort meg noe. Før nå. Nå er det full krig. Jeg har launchet klar til angrep og de skal få kjenne at det svir i de bittesmå hårene deres idet g-kraften knuser dem og ødelegger dem slik at de aldri setter sin fot på mitt rom lengre. Så snart jeg har mannet meg opp, står jeg klar i døren med støvsugeren høyt løftet, med mord i blikket og sterke, solide arbeidshansker på. Alle skal vekk. Alle skal dø. Alle skal knuses i støvsugerens sterke kraft.Hver krik og hver krok skal gjennomgåes nøye. Hver vegg skal presset på, slik at de tvinges ut fra hjemme sine. Jeg skal vise dem at de kan ikke gjøre opprør mot meg. Nå er det krig!
Årsaken til dette brutale angrepet fra min side, er mandag morgen. Jeg våknet, ante fred og ingen fare. Svirrer litt rundt i huset, helt til jeg våkner såpass mye at jeg skjønner hvem jeg er og hvordan å åpne øynene skikkelig. Og når følelsen kommer litt tilbake i kroppen etter en kort natts søvn, kjenner jeg at det klør smått på hånden. Søren, tenkte jeg og klødde meg litt. Når jeg lot blikket falle ned på området nedenfor tommelen min, så jeg det. To hull svære som tallerkner! Greit da, de så mer ut som nålestikk, men likevel! To røde merker med svart prikk i midten. Vi vet alle hva det betyr. The attack of the spiders has started! Etter denne morgenen var de overalt! Ingen edderkopp biter meg uten å få kjenne det i etterkant! Min far presterte å gjøre situasjonen enda bedre, ettersom han fortalte meg at de små svarte prikkene betød at edderkoppen hadde lagt egg inni meg. Det prikket i hele kroppen og svimlet for øynene mine. Mordplanene begynte å svirre rundt i hodet, jeg så rødt. Hele mandagen gikk jeg og klorte opp bittene, da jeg tenkte at dette ville få eggene ut. Det var da en idè min far hadde plantet i hodet mitt. Her synes jeg det er viktig å legge til at min mannlige del av foreldrene ikke er den mest gravalvorlige personen en kan møte på, så om jeg burde tatt ham på alvor eller ikke er noe jeg fremdeles sliter litt med å bestemme meg for.
Edderkoppjakten ( vi kan kalle det Diaspora) skal bli oppdatert. Dette er en sak som opptar meg, som plager meg og som forstyrrer min nattesøvn. Planleggingen er ferdiggjort, motet jobbes med as we speak.
Årsaken til dette brutale angrepet fra min side, er mandag morgen. Jeg våknet, ante fred og ingen fare. Svirrer litt rundt i huset, helt til jeg våkner såpass mye at jeg skjønner hvem jeg er og hvordan å åpne øynene skikkelig. Og når følelsen kommer litt tilbake i kroppen etter en kort natts søvn, kjenner jeg at det klør smått på hånden. Søren, tenkte jeg og klødde meg litt. Når jeg lot blikket falle ned på området nedenfor tommelen min, så jeg det. To hull svære som tallerkner! Greit da, de så mer ut som nålestikk, men likevel! To røde merker med svart prikk i midten. Vi vet alle hva det betyr. The attack of the spiders has started! Etter denne morgenen var de overalt! Ingen edderkopp biter meg uten å få kjenne det i etterkant! Min far presterte å gjøre situasjonen enda bedre, ettersom han fortalte meg at de små svarte prikkene betød at edderkoppen hadde lagt egg inni meg. Det prikket i hele kroppen og svimlet for øynene mine. Mordplanene begynte å svirre rundt i hodet, jeg så rødt. Hele mandagen gikk jeg og klorte opp bittene, da jeg tenkte at dette ville få eggene ut. Det var da en idè min far hadde plantet i hodet mitt. Her synes jeg det er viktig å legge til at min mannlige del av foreldrene ikke er den mest gravalvorlige personen en kan møte på, så om jeg burde tatt ham på alvor eller ikke er noe jeg fremdeles sliter litt med å bestemme meg for.
Edderkoppjakten ( vi kan kalle det Diaspora) skal bli oppdatert. Dette er en sak som opptar meg, som plager meg og som forstyrrer min nattesøvn. Planleggingen er ferdiggjort, motet jobbes med as we speak.
søndag 21. september 2008
Animalfarm
For dem av dere som har lest boken animalfarm ( heller uinteressant bok, men visstnok veldig symbolsk), vil dere skjønne akkurat hva jeg tenker på i dette innlegget, og hvorfor.
Her forleden skulle jeg kjøre en tur med min far. Å kjøre med mamma er uaktuellt. Hyperventilering og grining er ikke så gøy å deale med når jeg skal lære meg å kjøre akkurat. Ihvertfall, viktig moment: Rett før jeg skulle sette meg inn i bilen, øynet jeg den merkeligste bevegelsen i en skapning jeg noensinne har sett. Et kråkelignende fjærkre dultet over veien og hodet vippet på en ubeskrivelig måte frem og tilbake. Hva den gjorde med føttene og vingene kan jeg heller ikke sette ord på. Den hadde ikke vondt, den var ikke skadet. Men den så inni hampen merkelig ut. Jeg så på den til den forsvant opp mellom trærne som står så pent langs veien. Jeg ristet litt på hodet, fniste for megselv, og satt meg inn i bilen.
Jeg hadde nettopp satt nøkkelen i tenningen, vridd om, hørt litt på den deilige motorlyden og kjent på den himmelske følelsen av å sitte bak rattet og ha fullstendig kontroll over noe. Og da så jeg noe merkelig. I det jeg skulle til å flytte foten fra bremsen og få litt fart på sakene, stoppet jeg helt opp. 7 fugler av forskjellig slag hoppet seg over veien, mens hodet så fra side til side, akkurat som om de sjekket om det kom noen. De stoppet sammen på enden av veien, sto der litt, før de deretter hoppet inn i mellom trærne, akkurat der fjærkreet fra tidligere hadde hoppet inn. Tankene mine spant villt rundt,skal de ta over nabolaget, slik som dyrene i animalfarm tok over gården? Skal de jage menneskene vekk herfra og snu opp ned på alt, fordi vi behandler dem så dårlig? Har de, akkurat nå, møter hvor de har en hovedkråke, som lager regler og lærer seg å skrive!? Jeg ble redd, jeg! Ikke nok med det, når jeg kjørte bortover veien etter å ha samlet meg litt sto det jaggumeg plutselig en spurv eller noe som hoppet frem og tilbake i veien. Den gikk ikke fra ene siden, til andre og stoppet. Nei, den gikk frem og tilbake og frem og tilbake, akkurat som en vaktbikkje. De hadde vaktbikkjer utenfor møtene sine i animalfarm også!
Denne hendelsen har fått meg til å sjekke utenfor døren før jeg går ut, mate fugler i byen, legge igjen brød et lite stykke bortenfor huset ( for å glede dem, men ikke få dem for nært huset vårt), og lukke vinduet før jeg legger meg. Enn hvor fornuftig og realistisk jeg kan være, så må jeg skikke meg over skulderen når jeg går til bussen. For jeg går forbi møteplassen deres. Dette liker jeg ikke.
Her forleden skulle jeg kjøre en tur med min far. Å kjøre med mamma er uaktuellt. Hyperventilering og grining er ikke så gøy å deale med når jeg skal lære meg å kjøre akkurat. Ihvertfall, viktig moment: Rett før jeg skulle sette meg inn i bilen, øynet jeg den merkeligste bevegelsen i en skapning jeg noensinne har sett. Et kråkelignende fjærkre dultet over veien og hodet vippet på en ubeskrivelig måte frem og tilbake. Hva den gjorde med føttene og vingene kan jeg heller ikke sette ord på. Den hadde ikke vondt, den var ikke skadet. Men den så inni hampen merkelig ut. Jeg så på den til den forsvant opp mellom trærne som står så pent langs veien. Jeg ristet litt på hodet, fniste for megselv, og satt meg inn i bilen.
Jeg hadde nettopp satt nøkkelen i tenningen, vridd om, hørt litt på den deilige motorlyden og kjent på den himmelske følelsen av å sitte bak rattet og ha fullstendig kontroll over noe. Og da så jeg noe merkelig. I det jeg skulle til å flytte foten fra bremsen og få litt fart på sakene, stoppet jeg helt opp. 7 fugler av forskjellig slag hoppet seg over veien, mens hodet så fra side til side, akkurat som om de sjekket om det kom noen. De stoppet sammen på enden av veien, sto der litt, før de deretter hoppet inn i mellom trærne, akkurat der fjærkreet fra tidligere hadde hoppet inn. Tankene mine spant villt rundt,skal de ta over nabolaget, slik som dyrene i animalfarm tok over gården? Skal de jage menneskene vekk herfra og snu opp ned på alt, fordi vi behandler dem så dårlig? Har de, akkurat nå, møter hvor de har en hovedkråke, som lager regler og lærer seg å skrive!? Jeg ble redd, jeg! Ikke nok med det, når jeg kjørte bortover veien etter å ha samlet meg litt sto det jaggumeg plutselig en spurv eller noe som hoppet frem og tilbake i veien. Den gikk ikke fra ene siden, til andre og stoppet. Nei, den gikk frem og tilbake og frem og tilbake, akkurat som en vaktbikkje. De hadde vaktbikkjer utenfor møtene sine i animalfarm også!
Denne hendelsen har fått meg til å sjekke utenfor døren før jeg går ut, mate fugler i byen, legge igjen brød et lite stykke bortenfor huset ( for å glede dem, men ikke få dem for nært huset vårt), og lukke vinduet før jeg legger meg. Enn hvor fornuftig og realistisk jeg kan være, så må jeg skikke meg over skulderen når jeg går til bussen. For jeg går forbi møteplassen deres. Dette liker jeg ikke.
mandag 15. september 2008
Da har jeg endelig fått meg blogg! Må inrømme at det tok litt tid. Har gått og vurdert det opp i mente ganske lenge nå. Med ganske lenge mener jeg ikke en uke eller noe. Vi snakker flere måneder folkens. Jeg klarer nemlig ikke å oppdatere dagboken min engang, så dette skal bli interessant.
Mamma ligger oppe og sover. Samvittigheten min svir egentlig litt, for hun sitter helt alene stakkar. Derfor sover hun. Fordi hun kjeder seg sånn. "neida mamma, skal bare en liten tur ned, så kommer jeg opp. Vi kan gjøre noe! Se noe på tv!" Jeg er sikker på at hun hører tastaturet som slår, for tro du meg, det høres ut som om jeg dreper tastaturet når jeg trykker.
Igår ryddet jeg rommet. Det er egentlig en veldig sjelden hendelse. Som jente, burde jeg kanskje være ryddig og ren, men i mine øyne er rommet mitt mer et lager for alle tingene jeg ikke har plass til andre steder i huset. Anyways, jeg var så fornøyd når jeg kom hjem fra skolen idag. Tenkte at idag så lukter det sikkert rent på rommet mitt. Jeg har sagt hadebra til alle hybelkanin-ungene mine og skysset dem ut i den store, kalde verden i håp om at de klarer segselv, jeg har for en gangs skyld en viss orden i klærne mine og alt som jeg klippet og limet i er vekk! Men den gang ei. Jeg rev opp døren til rommet mitt så hardt at dørhåndtaket løsnet, fordi jeg var så spent på å få se et ryddig rom, men allerede idag morrest hadde jeg klart å rote det til! Allerede nå lå det kosegensre, pysjamaser, klær jeg prøvde idag tidlig før jeg skulle på skolen, sminke, forskjellige bøker og papirer, strødd utover gulvet, og ikke minst på sengen min. Når i alle dager skjedde det?
Nå når vi er inne på emnet, så må jeg ha en minnest om hybelkaninene mine. Vanlige hybelkaniner gjemmer seg under sengen din. Men min seng er så lav at det er ikke plass. De samler seg på klærne mine og tilogmed på veggene mine, slik at de vet hvordan jeg lukter og hvordan jeg ser ut. Når jeg føler meg litt ensom, så er de alltid der og snakker med meg. Ikke rart det er litt tomt her nå. Selvom de til tider gjorde opposisjon, og prøvde å ta over rommet mitt, har de alltid hatt en viss respekt for meg. Sett opp til meg. Og nå har jeg altså kastet dem ut. Jeg håper på å gro nye...
That's it for idag. Jeg må opp å underholde min så veldig ensomme mamma. Kanskje hun skal få hybelkaninene mine i julegave? Så kan hun også snakke med dem!
Mamma ligger oppe og sover. Samvittigheten min svir egentlig litt, for hun sitter helt alene stakkar. Derfor sover hun. Fordi hun kjeder seg sånn. "neida mamma, skal bare en liten tur ned, så kommer jeg opp. Vi kan gjøre noe! Se noe på tv!" Jeg er sikker på at hun hører tastaturet som slår, for tro du meg, det høres ut som om jeg dreper tastaturet når jeg trykker.
Igår ryddet jeg rommet. Det er egentlig en veldig sjelden hendelse. Som jente, burde jeg kanskje være ryddig og ren, men i mine øyne er rommet mitt mer et lager for alle tingene jeg ikke har plass til andre steder i huset. Anyways, jeg var så fornøyd når jeg kom hjem fra skolen idag. Tenkte at idag så lukter det sikkert rent på rommet mitt. Jeg har sagt hadebra til alle hybelkanin-ungene mine og skysset dem ut i den store, kalde verden i håp om at de klarer segselv, jeg har for en gangs skyld en viss orden i klærne mine og alt som jeg klippet og limet i er vekk! Men den gang ei. Jeg rev opp døren til rommet mitt så hardt at dørhåndtaket løsnet, fordi jeg var så spent på å få se et ryddig rom, men allerede idag morrest hadde jeg klart å rote det til! Allerede nå lå det kosegensre, pysjamaser, klær jeg prøvde idag tidlig før jeg skulle på skolen, sminke, forskjellige bøker og papirer, strødd utover gulvet, og ikke minst på sengen min. Når i alle dager skjedde det?
Nå når vi er inne på emnet, så må jeg ha en minnest om hybelkaninene mine. Vanlige hybelkaniner gjemmer seg under sengen din. Men min seng er så lav at det er ikke plass. De samler seg på klærne mine og tilogmed på veggene mine, slik at de vet hvordan jeg lukter og hvordan jeg ser ut. Når jeg føler meg litt ensom, så er de alltid der og snakker med meg. Ikke rart det er litt tomt her nå. Selvom de til tider gjorde opposisjon, og prøvde å ta over rommet mitt, har de alltid hatt en viss respekt for meg. Sett opp til meg. Og nå har jeg altså kastet dem ut. Jeg håper på å gro nye...
That's it for idag. Jeg må opp å underholde min så veldig ensomme mamma. Kanskje hun skal få hybelkaninene mine i julegave? Så kan hun også snakke med dem!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
