The attack of the spiders

For dem som leste innlegget om mine høyt elskede hybelkaniner som jeg jagde på dør, så må jeg fortelle om edderkoppene. Jeg har aldri hatt samme forhold til dem, som til hybelkaninene mine, men de er nå et lite samfunn her inne de også. De livnærte seg på hybelkaninene, så jeg tror de ble litt sure når jeg jagde hovednæringen deres på dør. Vi har aldri likt hverandre noe særlig, edderkoppene og jeg, men vi har nå hittil klart å leve i fred og samarbeid ihvertfall. De skal få være fremme og forbli urørt så lenge jeg ikke kan se dem. Når jeg er tilstede på rommet mitt, når lyset er på, er det ikke fritt frem lengre. Da må de tilbake til hullene i veggene. For det er faktisk der de bor. I motsetning til tidligere Egypt, hvor tributtsamfunnet var et faktum, og ingen turte å gjøre opprør mot lederne, har mitt edderkopp-folk utviklet seg til et motstandsfolk. Hvorfor kan de ikke bare høre på lederen? Jeg er mye farligere og mye sterkere enn dem. Folket i Egypt var mye sterkere enn Faraoen, men gjorde de opprør? Nei. Der har edderkoppene mine noe å lære. Jeg har aldri likt dem. Men de har ikke gjort meg noe. Før nå. Nå er det full krig. Jeg har launchet klar til angrep og de skal få kjenne at det svir i de bittesmå hårene deres idet g-kraften knuser dem og ødelegger dem slik at de aldri setter sin fot på mitt rom lengre. Så snart jeg har mannet meg opp, står jeg klar i døren med støvsugeren høyt løftet, med mord i blikket og sterke, solide arbeidshansker på. Alle skal vekk. Alle skal dø. Alle skal knuses i støvsugerens sterke kraft.Hver krik og hver krok skal gjennomgåes nøye. Hver vegg skal presset på, slik at de tvinges ut fra hjemme sine. Jeg skal vise dem at de kan ikke gjøre opprør mot meg. Nå er det krig!

Årsaken til dette brutale angrepet fra min side, er mandag morgen. Jeg våknet, ante fred og ingen fare. Svirrer litt rundt i huset, helt til jeg våkner såpass mye at jeg skjønner hvem jeg er og hvordan å åpne øynene skikkelig. Og når følelsen kommer litt tilbake i kroppen etter en kort natts søvn, kjenner jeg at det klør smått på hånden. Søren, tenkte jeg og klødde meg litt. Når jeg lot blikket falle ned på området nedenfor tommelen min, så jeg det. To hull svære som tallerkner! Greit da, de så mer ut som nålestikk, men likevel! To røde merker med svart prikk i midten. Vi vet alle hva det betyr. The attack of the spiders has started! Etter denne morgenen var de overalt! Ingen edderkopp biter meg uten å få kjenne det i etterkant! Min far presterte å gjøre situasjonen enda bedre, ettersom han fortalte meg at de små svarte prikkene betød at edderkoppen hadde lagt egg inni meg. Det prikket i hele kroppen og svimlet for øynene mine. Mordplanene begynte å svirre rundt i hodet, jeg så rødt. Hele mandagen gikk jeg og klorte opp bittene, da jeg tenkte at dette ville få eggene ut. Det var da en idè min far hadde plantet i hodet mitt. Her synes jeg det er viktig å legge til at min mannlige del av foreldrene ikke er den mest gravalvorlige personen en kan møte på, så om jeg burde tatt ham på alvor eller ikke er noe jeg fremdeles sliter litt med å bestemme meg for.

Edderkoppjakten ( vi kan kalle det Diaspora) skal bli oppdatert. Dette er en sak som opptar meg, som plager meg og som forstyrrer min nattesøvn. Planleggingen er ferdiggjort, motet jobbes med as we speak.