The attack of the spiders

For dem som leste innlegget om mine høyt elskede hybelkaniner som jeg jagde på dør, så må jeg fortelle om edderkoppene. Jeg har aldri hatt samme forhold til dem, som til hybelkaninene mine, men de er nå et lite samfunn her inne de også. De livnærte seg på hybelkaninene, så jeg tror de ble litt sure når jeg jagde hovednæringen deres på dør. Vi har aldri likt hverandre noe særlig, edderkoppene og jeg, men vi har nå hittil klart å leve i fred og samarbeid ihvertfall. De skal få være fremme og forbli urørt så lenge jeg ikke kan se dem. Når jeg er tilstede på rommet mitt, når lyset er på, er det ikke fritt frem lengre. Da må de tilbake til hullene i veggene. For det er faktisk der de bor. I motsetning til tidligere Egypt, hvor tributtsamfunnet var et faktum, og ingen turte å gjøre opprør mot lederne, har mitt edderkopp-folk utviklet seg til et motstandsfolk. Hvorfor kan de ikke bare høre på lederen? Jeg er mye farligere og mye sterkere enn dem. Folket i Egypt var mye sterkere enn Faraoen, men gjorde de opprør? Nei. Der har edderkoppene mine noe å lære. Jeg har aldri likt dem. Men de har ikke gjort meg noe. Før nå. Nå er det full krig. Jeg har launchet klar til angrep og de skal få kjenne at det svir i de bittesmå hårene deres idet g-kraften knuser dem og ødelegger dem slik at de aldri setter sin fot på mitt rom lengre. Så snart jeg har mannet meg opp, står jeg klar i døren med støvsugeren høyt løftet, med mord i blikket og sterke, solide arbeidshansker på. Alle skal vekk. Alle skal dø. Alle skal knuses i støvsugerens sterke kraft.Hver krik og hver krok skal gjennomgåes nøye. Hver vegg skal presset på, slik at de tvinges ut fra hjemme sine. Jeg skal vise dem at de kan ikke gjøre opprør mot meg. Nå er det krig!

Årsaken til dette brutale angrepet fra min side, er mandag morgen. Jeg våknet, ante fred og ingen fare. Svirrer litt rundt i huset, helt til jeg våkner såpass mye at jeg skjønner hvem jeg er og hvordan å åpne øynene skikkelig. Og når følelsen kommer litt tilbake i kroppen etter en kort natts søvn, kjenner jeg at det klør smått på hånden. Søren, tenkte jeg og klødde meg litt. Når jeg lot blikket falle ned på området nedenfor tommelen min, så jeg det. To hull svære som tallerkner! Greit da, de så mer ut som nålestikk, men likevel! To røde merker med svart prikk i midten. Vi vet alle hva det betyr. The attack of the spiders has started! Etter denne morgenen var de overalt! Ingen edderkopp biter meg uten å få kjenne det i etterkant! Min far presterte å gjøre situasjonen enda bedre, ettersom han fortalte meg at de små svarte prikkene betød at edderkoppen hadde lagt egg inni meg. Det prikket i hele kroppen og svimlet for øynene mine. Mordplanene begynte å svirre rundt i hodet, jeg så rødt. Hele mandagen gikk jeg og klorte opp bittene, da jeg tenkte at dette ville få eggene ut. Det var da en idè min far hadde plantet i hodet mitt. Her synes jeg det er viktig å legge til at min mannlige del av foreldrene ikke er den mest gravalvorlige personen en kan møte på, så om jeg burde tatt ham på alvor eller ikke er noe jeg fremdeles sliter litt med å bestemme meg for.

Edderkoppjakten ( vi kan kalle det Diaspora) skal bli oppdatert. Dette er en sak som opptar meg, som plager meg og som forstyrrer min nattesøvn. Planleggingen er ferdiggjort, motet jobbes med as we speak.

Animalfarm

For dem av dere som har lest boken animalfarm ( heller uinteressant bok, men visstnok veldig symbolsk), vil dere skjønne akkurat hva jeg tenker på i dette innlegget, og hvorfor.

Her forleden skulle jeg kjøre en tur med min far. Å kjøre med mamma er uaktuellt. Hyperventilering og grining er ikke så gøy å deale med når jeg skal lære meg å kjøre akkurat. Ihvertfall, viktig moment: Rett før jeg skulle sette meg inn i bilen, øynet jeg den merkeligste bevegelsen i en skapning jeg noensinne har sett. Et kråkelignende fjærkre dultet over veien og hodet vippet på en ubeskrivelig måte frem og tilbake. Hva den gjorde med føttene og vingene kan jeg heller ikke sette ord på. Den hadde ikke vondt, den var ikke skadet. Men den så inni hampen merkelig ut. Jeg så på den til den forsvant opp mellom trærne som står så pent langs veien. Jeg ristet litt på hodet, fniste for megselv, og satt meg inn i bilen.

Jeg hadde nettopp satt nøkkelen i tenningen, vridd om, hørt litt på den deilige motorlyden og kjent på den himmelske følelsen av å sitte bak rattet og ha fullstendig kontroll over noe. Og da så jeg noe merkelig. I det jeg skulle til å flytte foten fra bremsen og få litt fart på sakene, stoppet jeg helt opp. 7 fugler av forskjellig slag hoppet seg over veien, mens hodet så fra side til side, akkurat som om de sjekket om det kom noen. De stoppet sammen på enden av veien, sto der litt, før de deretter hoppet inn i mellom trærne, akkurat der fjærkreet fra tidligere hadde hoppet inn. Tankene mine spant villt rundt,skal de ta over nabolaget, slik som dyrene i animalfarm tok over gården? Skal de jage menneskene vekk herfra og snu opp ned på alt, fordi vi behandler dem så dårlig? Har de, akkurat nå, møter hvor de har en hovedkråke, som lager regler og lærer seg å skrive!? Jeg ble redd, jeg! Ikke nok med det, når jeg kjørte bortover veien etter å ha samlet meg litt sto det jaggumeg plutselig en spurv eller noe som hoppet frem og tilbake i veien. Den gikk ikke fra ene siden, til andre og stoppet. Nei, den gikk frem og tilbake og frem og tilbake, akkurat som en vaktbikkje. De hadde vaktbikkjer utenfor møtene sine i animalfarm også!

Denne hendelsen har fått meg til å sjekke utenfor døren før jeg går ut, mate fugler i byen, legge igjen brød et lite stykke bortenfor huset ( for å glede dem, men ikke få dem for nært huset vårt), og lukke vinduet før jeg legger meg. Enn hvor fornuftig og realistisk jeg kan være, så må jeg skikke meg over skulderen når jeg går til bussen. For jeg går forbi møteplassen deres. Dette liker jeg ikke.

Da har jeg endelig fått meg blogg! Må inrømme at det tok litt tid. Har gått og vurdert det opp i mente ganske lenge nå. Med ganske lenge mener jeg ikke en uke eller noe. Vi snakker flere måneder folkens. Jeg klarer nemlig ikke å oppdatere dagboken min engang, så dette skal bli interessant.
Mamma ligger oppe og sover. Samvittigheten min svir egentlig litt, for hun sitter helt alene stakkar. Derfor sover hun. Fordi hun kjeder seg sånn. "neida mamma, skal bare en liten tur ned, så kommer jeg opp. Vi kan gjøre noe! Se noe på tv!" Jeg er sikker på at hun hører tastaturet som slår, for tro du meg, det høres ut som om jeg dreper tastaturet når jeg trykker.

Igår ryddet jeg rommet. Det er egentlig en veldig sjelden hendelse. Som jente, burde jeg kanskje være ryddig og ren, men i mine øyne er rommet mitt mer et lager for alle tingene jeg ikke har plass til andre steder i huset. Anyways, jeg var så fornøyd når jeg kom hjem fra skolen idag. Tenkte at idag så lukter det sikkert rent på rommet mitt. Jeg har sagt hadebra til alle hybelkanin-ungene mine og skysset dem ut i den store, kalde verden i håp om at de klarer segselv, jeg har for en gangs skyld en viss orden i klærne mine og alt som jeg klippet og limet i er vekk! Men den gang ei. Jeg rev opp døren til rommet mitt så hardt at dørhåndtaket løsnet, fordi jeg var så spent på å få se et ryddig rom, men allerede idag morrest hadde jeg klart å rote det til! Allerede nå lå det kosegensre, pysjamaser, klær jeg prøvde idag tidlig før jeg skulle på skolen, sminke, forskjellige bøker og papirer, strødd utover gulvet, og ikke minst på sengen min. Når i alle dager skjedde det?

Nå når vi er inne på emnet, så må jeg ha en minnest om hybelkaninene mine. Vanlige hybelkaniner gjemmer seg under sengen din. Men min seng er så lav at det er ikke plass. De samler seg på klærne mine og tilogmed på veggene mine, slik at de vet hvordan jeg lukter og hvordan jeg ser ut. Når jeg føler meg litt ensom, så er de alltid der og snakker med meg. Ikke rart det er litt tomt her nå. Selvom de til tider gjorde opposisjon, og prøvde å ta over rommet mitt, har de alltid hatt en viss respekt for meg. Sett opp til meg. Og nå har jeg altså kastet dem ut. Jeg håper på å gro nye...

That's it for idag. Jeg må opp å underholde min så veldig ensomme mamma. Kanskje hun skal få hybelkaninene mine i julegave? Så kan hun også snakke med dem!