Sukkervoks fra Egypt jenter!

Her kommer en oppskrift til alle dere som vil vokse legger og alt dere måtte ønske å vokse på kroppen uten å betale i dyre dommer for pittelitt voks på hennes og Mauritz! Dette er en voks fra Egypt eller ett eller annet arabisk land, ikke drep meg om jeg tar helt feil på fakta her, jeg er helt åpen om at dette vet ikke jeg så mye om. Men én ting VET jeg: Voksen funker, er enkel og er billig!

Dette trenger du:
1 liten kopp sukker( for eks en liten kaffikopp)
1/2 sitron
1 og 1/2 ss vann
Aliminiums/stålbenk/plate ( sånn som der du tørker oppvasken etter å ha vasket den, noe som tåler varme )
Litt olivenolje

Bland sukker, saften fra sitron og vannet. Ta dette i en stekeplate og fyr opp i full varme.
Dette kommer til å boble slik som sukker bobler når det koker. La det boble slik til du ser at det er litt brunt.
Nå tar du og smører litt olivenolje utover denne benken som tåler varme. Deretter heller du sukkerblandingen oppå denne benken. Ikke ta på det, det er skiiiit varmt, men ta en skje og dytt blandingen sakte men sikkert sammen, slik at den blir mer og mer pakket sammen. Når du har fått den til å bli en slags klump og ikke bare en deig som har sklidd utover hele benken, da kan du begynne å bearbeide blandingen. Ta litt vann på hendene og ta opp massen. Pass deg for at det ikke er for varmt, da er det ikke klart enda. Det skal være varmt og litt vondt å ta i, men kjenn din egen begrensning. Nå tar du massen i hendene og drar den fra hverandre og presser den sammen. Du skal bare kna elte og bearbeide. bruk litt krefter. Er den veldig vanskelig å jobbe med, tar du litt mer vann på hendene og fortsetter. Du vil se at den endrer farge. Du er ikke ferdig før den er en del enklere å jobbe med og har en lys beige farge. Da kan du enten bruke den med en gang, eller legge den i en plastikkpose i kjøleskapet.

Når du skal bruke den bruker du tomlene for å presse den nedover med hårretning, og deretter river du den opp igjen Med hårretning vel å merke. Har massen ligget i kjøleskapet må den ligge på benkn litt før du kan kna den litt og jobbe litt med den før du bruker den på kroppen.

Kos dere=)

Aldri i mitt lange liv

Nei. Jeg skal ikke kjøre bil mer. Fra den dag idag, klokken 13.50 21 Mars 2009, Jeg skal ikke røre en bil i mitt liv mer. Jeg hater biler. Jeg hater å kjøre bil. Jeg skal ikke kjøre mer bil i hele mitt liv. Jeg skal leve i 200 år til, og jeg skal FINT klare meg med kollektiv transport. Det er jo bedre for miljøet uansett. hva skal man med de teite, forbaska tåpelige unyttige skraphaugene? De er jo bare en enorm utgift. Ta bussen folkens! Forbaska blikkboks..

Den dag solen faller ned

Hele verden kretser rundt deg. Hver menneske faller på kne når du går forbi og tilber deg og gir av segselv. Alt handler om deg. Tilogmed solen kretser rundt deg. Hele universet danser rundt hodet ditt. Du er verdens beste, og ingen kan noensinne nå opp til deg. Ingen når så høyt som deg. Ingen er så god som deg. Ingen kan få like mye som deg, for du får alt du peker på. Du vet hvordan å få det. Du sitter så høyt oppe at jeg får kink i nakken av å se på deg. Når du er ferdig med å beundre solen som skinner så sterkt på deg, så håper jeg den detter ned i hodet på deg, får deg til å tryne av den høye hesten du sitter på, som er så uendelig høyt over alle oss andre, og faller ned i en vannpytt sånn at du kanskje ser det fryktelig stygge speilbildet ditt. Kanskje du får sjokk. Kanskje du ser at du er normal, som oss andre dødelige. Kanskje, bare kanskje du ser at du er dødelig du og. Jeg håper du faller. Jeg håper du tryner hardt, kjære "jordens kjerne", for det kommer til å svi. Men viktige du ser nok ikke speilbildet ditt. Du er så viktig. Selvfølgelig er ikke speilbildet deg. Hvorfor skulle det være deg? Du er jo perfekt. Verden kretser rundt deg.

Fiske-døden

"Du..fisken min er død". Jeg ringte venninnen min for å ha noe å støtte meg til. "Død? Helt sikkert?" Jeg kikket forsiktig inn til fiskene mine som lå opp ned i akvariet og geipet til meg med de bitte små tungene jeg ikke kunne se engang. " Jaa, denne gangen må de være helt døde", sa jeg etter en liten stund. Hun lurte noe fryktelig på hva jeg mente med "denne gangen". Du skjønner, fisken min hadde dødd en uke tidligere. Alle tre døde samtidig. La seg opp ned og nektet å røre på seg når jeg dyttet i dem. Jeg koblet ut filter og alt som var jeg, og satt i gang med å tute. Neste morgen var de på svøm igjen. Hvordan de klarte det, fatter jeg ikke. Jeg var bare fornøyd med at de ikke var døde lengre. Men der satt jeg altså nok en gang med døde fisk. Alle tre var på rygg igjen. "Men prøv å pirk i dem da. Kanskje de bare sover eller noe?" Det må ha vært det dummeste jeg har hørt. Fisker sover ikke opp ned! Sover de i det hele tatt? "Nja..Jeg har pirket i dem allerede.." Hun ble stille en liten stund til. "Veel? Hva skjedde da?" Jeg var nesten på gråten når jeg måtte fortelle henne at de hadde knekkt i to. Hele fisken brøt på midten. "Ja ok. Da er vi helt sikker på at de er døde", sa hun. Som om jeg ikke visste det fra før. Så nå må jeg kjøpe ny fisk, og jeg er neimen ikke sikker på om jeg tør å kjøpe sånne algefisk igjen altså, for de snur seg på rygg og late-dør! Og så dør de på ordentlig en uke etterpå. Jeg ville så gjerne ha en nemo-fisk, så jeg spurte mannen i butikken om de hadde sånne. Han sa det var saltvannsfisk, og at med mitt ferskvannakvarium, burde jeg kanskje styre unna Nemo-fiskene. Han sa også at han skjønte hvorfor fiskene mine døde når jeg foreslo å ha salt i vannet mitt for å få plass til Nemo'ene..

Å ikke bestemme selv

Det fine med å aldri være sikker på hva man vil eller skal, det fine med å aldri bestemme seg, er at man kan aldri angre heller. Man kan ikke være sur for der man har havnet, for man vet ikke hvor man ellers hadde havnet. Jeg stoler på vinden=)

Bekjempelse av minusgradene

Fredag morgen. Første fredag på lenge jeg ikke har kjørt med mamma. Tok bussen. Min skjøre kropp er vant til varme som pumpes opp fra setet på ryggen og rumpen min. Denne gangen satt jeg på en kald buss full av morgentryner. Jeg hadde rustet meg, og forberedt meg. Jeg skulle kjempe en kamp mot kulden, for jeg var uhyggelig klar over hvor kaldt det var ute. Is på bakken og frost på takene. Jeg hadde pakket meg inn i ulljakke, hadde tatt på meg strømpebukse, knytt skjerfet rundt halsen og dekket hver nakne millimeter. Jeg hadde ullvotter, lange sko med fôr, jeg dro skerfet så høyt opp at det dekket nesen min. Det tok meg ca 5 sekunder å tape kampen. Det tok meg 5 sekunder. Mission failed. War lost. Defeat. Nederlag. Tap. Kulden snek seg inn på kroppen min, og jeg sto ikke sjangs mot det nådeløse angrepet.

**__--SKRIIK--__**

Hva ser jeg? Jo. Jente i shorts ( som Må ha vært en oppklippet dongeribukse) som var så kort at eg kunne se hvordan fettet på rumpen presset seg sammen når hun gikk, en liten magekort genser med et svart skjerft rundt halsen og strømpebukse. Nei ikke ullstrømpebukse. Nei, heller ikke stiliongs eller noe i bomull. Intet ringere enn nylon, folkens. Kaldt kaldt kaldt kaldt! Hvordan klarer hun det? Jeg krøket meg sammen og klynket litt for megselv. Like før jeg brøt meg inn på Galleriet for å stjele noe klær til henne. Hva Skjer!? Jeg hutret og frøs så mye at tilogmed kroppen min skrek. Og der går det en jente i en liten shorts? Hun hadde heller ikke store skoene. Små, vanlige, hvite sko. Hva er det som påvirker mennesker til å være så grusom mot segselv? Jeg begynte å løpe mot henne for å filleriste henne og spørre hva søren hun driver med ute i minusgrader, og ikke minst med så ufattelig dårlig klesstil. Jeg stoppet megselv og snudde to meter fra henne. Ikke bry deg, ikke bry deg, ikke bry deg. tenk på syden. Kjenn varmen. Jeg ble ikke stort varmere likevel. Kanskje det er hennes måte å beskjempe kulde på? Ikke vet jeg, ikke har jeg tenkt å prøve. Skal kjøpe meg lue etter skolen. Og strikke ørevarmere. Kanskje finne jenten og gi dem til henne i bursdagsgave.

Forståelse folkens. Forståelse.

Det begynner med bokstaven " F ", og er så til de grader viktig for at mennesket skal kunne vise omsorg og nestekjærlighet for det andre mennesket. Man har ikke sammen følelser rundt en sak. Man har ikke samme oppfattelse av en situasjon. Man har ikke samme reaksjonsmønster og gode/dårlige egenskaper. Der kommer Forståelse inn. Forståelse virker som en substitut for likhet mellom to mennesker, for man kan ikke alltid være helt like, med helt like meninger og oppfattelse. Men man kan forstå. For å forstå, må man lytte. Enkelte mennesker har problemer også med den delen, så oppfattelsen av dem er at de har mistet forståelsen for omverden. Det er en grusom ting å miste, men problemet er at enkelte har ikke mistet den! De bare finner den ikke for øyeblikket. Bruker man den unnskyldningen litt ofte, ender det med at man faktisk mister den. Istedenfor å lete og finne den, unnskylder man seg så lenge og argumenterer så lenge at man mister helt begreper om hvor man plasserte forståelsen sist. Da gjelder det å lukke øynene, og huske hvor den var når du brukte den forrige gang? Hvordan føltes det? Kan du hente den frem igjen?

Selvom du ikke er enig. Selvom den andre har feil. Sitt deg ned. Lytt. Kanskje han har et poeng likevel? Kanskje du ikke var klar over at du skrek, eller at du ikke lyttet. Pust. Lytt. Forstå.