Den dag solen faller ned

Hele verden kretser rundt deg. Hver menneske faller på kne når du går forbi og tilber deg og gir av segselv. Alt handler om deg. Tilogmed solen kretser rundt deg. Hele universet danser rundt hodet ditt. Du er verdens beste, og ingen kan noensinne nå opp til deg. Ingen når så høyt som deg. Ingen er så god som deg. Ingen kan få like mye som deg, for du får alt du peker på. Du vet hvordan å få det. Du sitter så høyt oppe at jeg får kink i nakken av å se på deg. Når du er ferdig med å beundre solen som skinner så sterkt på deg, så håper jeg den detter ned i hodet på deg, får deg til å tryne av den høye hesten du sitter på, som er så uendelig høyt over alle oss andre, og faller ned i en vannpytt sånn at du kanskje ser det fryktelig stygge speilbildet ditt. Kanskje du får sjokk. Kanskje du ser at du er normal, som oss andre dødelige. Kanskje, bare kanskje du ser at du er dødelig du og. Jeg håper du faller. Jeg håper du tryner hardt, kjære "jordens kjerne", for det kommer til å svi. Men viktige du ser nok ikke speilbildet ditt. Du er så viktig. Selvfølgelig er ikke speilbildet deg. Hvorfor skulle det være deg? Du er jo perfekt. Verden kretser rundt deg.