Jeg har snopelov frem til NM. Eller..Det vil si, spiselov. Ikke ost, ikke chips, ikke cookies, ikke smågodt, ikke snacks, ikke brus..og..*kvelt stemme* Kake...
Og gjett om jeg har problemer med å holde meg! Kom på jobb igår, og på bordet foran meg sto fristelse etter fristelse, aftereight, kjeks, cookies. Det var som om noen hadde jobbet sammen mot meg. Tilogmed favorittkjeksen min lå der og lyste opp på meg som en himmelens engel. Og det var bare en, enslig kjeks igjen. Jeg kunne jo ta den..Det var jo bare den ene..Men nei. Keep strong! I de 5 timene jeg var der, gjentok jeg for megselv at "du kommer til å føle deg så sterk, du kommer til å føle deg så flink, du kommer til å ha det så bra med degselv". Det var motivasjonen min. Den sterke følelsen etterpå av viljestyrke og mot. Når jeg satt meg i bilen, tenkte jeg at nå må vel den følelsen komme snart. Jeg sitter her fremdeles, dagen etterpå og spør megselv hvorfor i alle dager jeg ikke spiste kjeksen! Jeg føler meg så visst ikke noe sterk, jeg er bare lei meg for at den stakkars enslige kjeksen må ligge der fremdeles! Og nå har jeg bare enda mer lyst på den! Ikke søren om jeg føler at jeg har vært noe flink, når jeg kan kjenne smaken av sjokolade i munnen! Litt av en motivasjon å leve på de neste 14 dagene...
fredag 24. oktober 2008
onsdag 22. oktober 2008
Hårspray
Hårspray er klistrete. Det er en grunn til at jeg så sjelden som overhodet mulig bruker hårspray. Hårspray står ikke engang i skapet mitt. Jeg unngår hyllene i butikken hvor det står hårspray. Uten videre sprayes det rundt deg pg det klistrer seg til ansiktet og håret og over det hele! Å få det i munnen er det værste jeg vet..Hårspray er en skikkelig irriterende ting. Visse personer kan sammenlignes med håspray. Klistrete.
tirsdag 21. oktober 2008
Det regner ikke i Bergen. Vi har bare høyere luftfuktighet enn andre steder.
Igår regnet det noe helt hinsides mye. Jeg kunne nesten ikke tro det når jeg stakk nesen utenfor Galleriet. Gjett om jeg var kjapp på å trekke den tilbake! To sekunder til, og den hadde blitt knust av regndråpene som slo mot bakken. For dere heldige mennesker som bor så velplassert bak fjellene at dere ikke opplever litt mer enn riste-regn, så må dette sprutefenomenet beskrives. Jeg ble ledd ut av vennene mine når jeg prøvde å forklare, men jeg håper dere andre har såpass med fornuft at dere ser alvoret i dette, og skjønner poenget.
Når det regner her, så regner det *Hardt. Og mange har begynt å lure når jeg bruker ordet hardt, så det er dette som trengs nærmere forklaring.
Prøv å sett deg inn i tankegangen at du er en gutt( hvis du faktisk er av mannlig kjønn så vil ikke dette være noe problem regner jeg med.) Tenk deg at du har bøttet innpå vannflaske etter vannflaske, kanskje litt kaffi og cola, og som vi alle vet, så går cola og kaffi rett igjennom. Det er ingen do i sikte, du løper febrilsk rundt og kjenner at it's now or never og du øyner plutselig en toalett. Du tar beina fatt, springer så fort som mulig er med fyllt blære, flerrer av deg buksen og åpner slusene. Væsken som du har samlet opp de siste timene vil ut samtidig og det er akkurat som om du sprenger alle rør som vannet skal ut av. Du gir ifra deg kroppsvæsken så hardt at spruten slår dovannet med så stor kraft at det spruter deg tilbake i ansiktet omtrent.
Sånn var regnet her igår. Akkurat som slusene til en gutt. Dette fant jeg ut når jeg passerte et toalett igår og det tilfeldigvis var en gutt derinne, som lagde akkurat samme lyd som regnet utenfor. Det slo meg plutselig hvordan sprutefenomenet oppstår.
Dermed regner det hardt.
Når det regner her, så regner det *Hardt. Og mange har begynt å lure når jeg bruker ordet hardt, så det er dette som trengs nærmere forklaring.
Prøv å sett deg inn i tankegangen at du er en gutt( hvis du faktisk er av mannlig kjønn så vil ikke dette være noe problem regner jeg med.) Tenk deg at du har bøttet innpå vannflaske etter vannflaske, kanskje litt kaffi og cola, og som vi alle vet, så går cola og kaffi rett igjennom. Det er ingen do i sikte, du løper febrilsk rundt og kjenner at it's now or never og du øyner plutselig en toalett. Du tar beina fatt, springer så fort som mulig er med fyllt blære, flerrer av deg buksen og åpner slusene. Væsken som du har samlet opp de siste timene vil ut samtidig og det er akkurat som om du sprenger alle rør som vannet skal ut av. Du gir ifra deg kroppsvæsken så hardt at spruten slår dovannet med så stor kraft at det spruter deg tilbake i ansiktet omtrent.
Sånn var regnet her igår. Akkurat som slusene til en gutt. Dette fant jeg ut når jeg passerte et toalett igår og det tilfeldigvis var en gutt derinne, som lagde akkurat samme lyd som regnet utenfor. Det slo meg plutselig hvordan sprutefenomenet oppstår.
Dermed regner det hardt.
fredag 17. oktober 2008
Redd!
Nå er jeg redd. Nå er jeg virkelig redd!
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/16/550537.html
det hjelper ikke låse meg inn i huset hjemme heller, for som jeg har nevnt tidligere biter de jo allerede på rommet mitt! Tenk om det egentlig var en sånn en som bet meg? Og så dør jeg? Om noen år? Greit, greit, jeg gjør jo ikke det. Men les artikkelen. Først innvaderer de landet, å så innvaderer de rommet mitt. Jeg tror ikke det hjelper med noe diaspora nå.
Akkurat like farlig som det er å plutselig leke seg med israel nå. Ingen gjør det. De er for sterke. Men for bare noen år siden ble 6 millioner av dem drept.
PÅ samme måte som jeg nettopp har jagd ut edderkoppene mine. Men nå når de tar til sterke skyts og drar inn nye krigere ( svarte enken eller hva den heter), så står jeg ikke sjangs. Hvor skal dette ende?
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/16/550537.html
det hjelper ikke låse meg inn i huset hjemme heller, for som jeg har nevnt tidligere biter de jo allerede på rommet mitt! Tenk om det egentlig var en sånn en som bet meg? Og så dør jeg? Om noen år? Greit, greit, jeg gjør jo ikke det. Men les artikkelen. Først innvaderer de landet, å så innvaderer de rommet mitt. Jeg tror ikke det hjelper med noe diaspora nå.
Akkurat like farlig som det er å plutselig leke seg med israel nå. Ingen gjør det. De er for sterke. Men for bare noen år siden ble 6 millioner av dem drept.
PÅ samme måte som jeg nettopp har jagd ut edderkoppene mine. Men nå når de tar til sterke skyts og drar inn nye krigere ( svarte enken eller hva den heter), så står jeg ikke sjangs. Hvor skal dette ende?
mandag 13. oktober 2008
Støv-deling
Alle her har vel hørt om celledeling. For dere som ikke har:
I kroppen din har du mange celler, som bygger opp kroppen din og som inneholder DNA'et ditt, som igjen er med på å bestemme hvem du er. Disse cellene har en helt egen, spesiell evne. De parrer seg ikke. De føder ikke nye celler. Neida, de deler seg i to. Du rekker aldri kvitte deg med alle cellene, enn hvor mange som dør, for alle de mangemilliarder cellene du har i kroppen fordobler seg konstant.
SO, to the point. Har du noensinne ryddet rommet skinnende rent, vasket og styrt på, sett på rommet og tenkt at så ryddig skal du holde det lenge? Glem det. Slå fra deg tanken med en eneste gang. Skuffelsen er stor. Støv deler seg. Det er nettopp sånn man får hybelkaniner.
Jeg startet et egen forskningsprosjekt etter å ha kastet ut den forrige sivilisasjonene med hybelkaniner og etter utrydding av edderkopper. Det stinket grønnsåpe i hele rommet, og så kom han brasende. Døren fløy opp og håndtaket henger nå enda mer enn det gjorde før. Gliset hans var større mount everest. Min bror hadde inntatt rommet mitt. Når han gikk, hadde han etterlatt seg tre lodotter fra sokkene sine. Og det var begynnelsen på et helt nytt liv. Jeg har nå tre heftige store hybelkaniner på rommet mitt, svære som elefanter. Dette fenomenet har samme forklaring som vår (menneskets) oppstandelse.
En celle deler seg. De to cellene deler seg. Det tar ikke lange tiden før cellene, med arvestoff og DNA bygger en organisme. Tilslutt har du mennesket.
En støvdott deler seg. Den samler seg med alle de andre støvdottene, som også har delt seg. Disse støvdottene er så minimalt små at du kan ikke se dem med øyet. Ikke før de har satt sammen sine arvestoffer til en organisme: Hybelkaninen! Denne støv-delingen går så himla kjappt at plutselig sitter du med en pelsdott i fanget som du ikke aner hvor kom fra! Den er intellegent, den er flott, men å puste den inn kan få fatale konsekvenser. Disse hybelkaninene går sammen to og to, og lager nye små hybelkanin-unger.
Konklusjon: Hybelkaniner har samme oppstandelse som mennesker. Begge er oganismer som først dannes av deling, og som deretter multipliserer seg og gir oppstand til flere organismer av sitt slag. Derfor har vi absolutt ingen rett til å kaste dem ut! De har lik rett på liv som vi har, de har lik rett på varme og husly! Derfor kan de danne sivilisasjoner, og utvikle seg som om de var ugress. Men de er bare som oss. Ta dem til dere, folkens! Elsk dem, som dere elsker deres neste.
I kroppen din har du mange celler, som bygger opp kroppen din og som inneholder DNA'et ditt, som igjen er med på å bestemme hvem du er. Disse cellene har en helt egen, spesiell evne. De parrer seg ikke. De føder ikke nye celler. Neida, de deler seg i to. Du rekker aldri kvitte deg med alle cellene, enn hvor mange som dør, for alle de mangemilliarder cellene du har i kroppen fordobler seg konstant.
SO, to the point. Har du noensinne ryddet rommet skinnende rent, vasket og styrt på, sett på rommet og tenkt at så ryddig skal du holde det lenge? Glem det. Slå fra deg tanken med en eneste gang. Skuffelsen er stor. Støv deler seg. Det er nettopp sånn man får hybelkaniner.
Jeg startet et egen forskningsprosjekt etter å ha kastet ut den forrige sivilisasjonene med hybelkaniner og etter utrydding av edderkopper. Det stinket grønnsåpe i hele rommet, og så kom han brasende. Døren fløy opp og håndtaket henger nå enda mer enn det gjorde før. Gliset hans var større mount everest. Min bror hadde inntatt rommet mitt. Når han gikk, hadde han etterlatt seg tre lodotter fra sokkene sine. Og det var begynnelsen på et helt nytt liv. Jeg har nå tre heftige store hybelkaniner på rommet mitt, svære som elefanter. Dette fenomenet har samme forklaring som vår (menneskets) oppstandelse.
En celle deler seg. De to cellene deler seg. Det tar ikke lange tiden før cellene, med arvestoff og DNA bygger en organisme. Tilslutt har du mennesket.
En støvdott deler seg. Den samler seg med alle de andre støvdottene, som også har delt seg. Disse støvdottene er så minimalt små at du kan ikke se dem med øyet. Ikke før de har satt sammen sine arvestoffer til en organisme: Hybelkaninen! Denne støv-delingen går så himla kjappt at plutselig sitter du med en pelsdott i fanget som du ikke aner hvor kom fra! Den er intellegent, den er flott, men å puste den inn kan få fatale konsekvenser. Disse hybelkaninene går sammen to og to, og lager nye små hybelkanin-unger.
Konklusjon: Hybelkaniner har samme oppstandelse som mennesker. Begge er oganismer som først dannes av deling, og som deretter multipliserer seg og gir oppstand til flere organismer av sitt slag. Derfor har vi absolutt ingen rett til å kaste dem ut! De har lik rett på liv som vi har, de har lik rett på varme og husly! Derfor kan de danne sivilisasjoner, og utvikle seg som om de var ugress. Men de er bare som oss. Ta dem til dere, folkens! Elsk dem, som dere elsker deres neste.
tirsdag 7. oktober 2008
Skapmonster
Jeg har funnet svaret på alle mine spørsmål! Jeg er alltid smartest i søvne, så i natt kom jeg frem til en løsning.
De fleste kaller meg en rotekopp. Jeg er så visst ikke en rotekopp. Tingene mine forsvinner, og jeg har ikke en fjerne anelse om hvor de tar vei! Men det er aldeles ikke jeg som forårsaker forsvinningen medmin manglende tilstedeværelse. For jeg vet faktisk hvor jeg legger alt. Har smarte steder til alle tingene mine. Allikevel bruker jeg noen timer i uken på å lete frem eiendelene mine som jeg aldri finner igjen. Det er klær, det er minnepenner, det er sminke det er alt! Tilogmed det nydelige smykket jeg fikk av min kjæreste. Hvor det ble av, undrer jeg meg fremdeles over. Jeg fant det aldri igjen.
I natt lå jeg våken nok en natt og funderte på hvor tingene mine er. Jeg har, i mamma og pappa sine øyne, "misplassert" enda mer. Men jeg var skråsikker. Noen har tatt det. Lagt det et annet sted. Stjålet det! Men den gang ei. Jeg tok feil. Det blir spist. Jeg er herved overbevist om at tingene mine blir spist!
I mange år har jeg mistet ting, og ikke før i natt fikk jeg åpenbaringen. Jeg strevde med å sove, og jeg lå i stillheten og hørte på min egen pust. Og så hørte jeg det. Jeg hørte en grynting, jeg hørte en høylytt pustelyd, og jeg tenkte tilbake på Star Trek, hvor det er et monster som går rundt og spiser opp tingene! Igjen, gryntingen kan ha vært snorkingen til pappa, men se bort ifra det! Her er min skildring av hva som skjer:
Om natten, når det hårete, uskyldige dyret tror at alle sover, kryper det sakte ut av et hull i veggen - i skapet mitt. Hun åpner skapet sakte men sikkert, og tar ting som jeg har lagt på smarte steder. Hun er jo bare sulten stakkars! Noe mat må hun jo få! Jeg vurderer å bake kaker og kjeks og sette ut på natten, sånn at jeg får beholde tingene mine. Man kan jo ikke være sur på en sånn skapning, hun er jo ikke ond heller.
Jeg prøvde å forklare mamma og pappa om dette vesenet, som en unskyldning til at vi må rive ned skapet mitt ( jeg vil ha nytt). De støttet ikke forslaget.
De fleste kaller meg en rotekopp. Jeg er så visst ikke en rotekopp. Tingene mine forsvinner, og jeg har ikke en fjerne anelse om hvor de tar vei! Men det er aldeles ikke jeg som forårsaker forsvinningen medmin manglende tilstedeværelse. For jeg vet faktisk hvor jeg legger alt. Har smarte steder til alle tingene mine. Allikevel bruker jeg noen timer i uken på å lete frem eiendelene mine som jeg aldri finner igjen. Det er klær, det er minnepenner, det er sminke det er alt! Tilogmed det nydelige smykket jeg fikk av min kjæreste. Hvor det ble av, undrer jeg meg fremdeles over. Jeg fant det aldri igjen.
I natt lå jeg våken nok en natt og funderte på hvor tingene mine er. Jeg har, i mamma og pappa sine øyne, "misplassert" enda mer. Men jeg var skråsikker. Noen har tatt det. Lagt det et annet sted. Stjålet det! Men den gang ei. Jeg tok feil. Det blir spist. Jeg er herved overbevist om at tingene mine blir spist!
I mange år har jeg mistet ting, og ikke før i natt fikk jeg åpenbaringen. Jeg strevde med å sove, og jeg lå i stillheten og hørte på min egen pust. Og så hørte jeg det. Jeg hørte en grynting, jeg hørte en høylytt pustelyd, og jeg tenkte tilbake på Star Trek, hvor det er et monster som går rundt og spiser opp tingene! Igjen, gryntingen kan ha vært snorkingen til pappa, men se bort ifra det! Her er min skildring av hva som skjer:
Om natten, når det hårete, uskyldige dyret tror at alle sover, kryper det sakte ut av et hull i veggen - i skapet mitt. Hun åpner skapet sakte men sikkert, og tar ting som jeg har lagt på smarte steder. Hun er jo bare sulten stakkars! Noe mat må hun jo få! Jeg vurderer å bake kaker og kjeks og sette ut på natten, sånn at jeg får beholde tingene mine. Man kan jo ikke være sur på en sånn skapning, hun er jo ikke ond heller.
Jeg prøvde å forklare mamma og pappa om dette vesenet, som en unskyldning til at vi må rive ned skapet mitt ( jeg vil ha nytt). De støttet ikke forslaget.
mandag 6. oktober 2008
Gleden venner kan gi
Alle husker Tussi!
Ensomme, triste triste Tussi. Emo-tussi. Hvor mange episoer så vi ham smile? Tror ikke jeg husker en eneste en. Han var det triste, ensomme eselet.
Men det er håp for oss alle! Alle triste mennesker! Det er utrolig hva venner kan gjøre med oss. Tussi gikk fra triste Tussi, til smile-Tussi! Bare se:
Triste- Tussi smiler!
Ta godt vare på vennene deres, folkens!
IKEA dvale!
Deilige, deilige Ikea dyne! Se så varm og så god og så tjukk og så myk og så deilig! Kalde ekkle frosten kan holde seg utenfor, nå skal jeg rett på ikea, kjøpe denne dynen, finne meg en stoooor seng, og gå i dvale med min kjære. Der skal vi sove resten av vinteren, inntill hverandre, mens alle dere andre stakkarer strever dere gjennom sludd og kulde, og går på jobb/skole med mennesker dere ikke liker engang! Jeg og verdens beste gutt skal gå i dvale. *heeldig*
Meg, kjæresten, dyne, stillhet. Evig lykke.
SMIL og se dum ut!
Våknet imorres, og så ut vinduet. Bekmørkt. Ikke snakk om *mørkt*, men svart! Kunne ikke se noe som helst! Jeg sank ned under dynen og lurt på om jeg bare skulle gå i dvale nå som frosten kom. Etter litt jobbing med viljen, skled jeg sakte ut av sengen. Jeg orienterte meg litt på rommet, fant veien til badet og skvatt litt når jeg møtte speilet.
Satt i bilen med mamma, ingen sa ett ord. Mamma konsentrerte seg stort for å ikke sovne bak rattet, og jeg holdt meg våken sånn tilfelle hun skulle finne på å sovne. Ikke engang når "luringen" prøvde å underholde oss fra radioen, smilte vi.
Nå har det seg sånn at posten til jobben til mamma kommer på et annet sted enn ved kontoret hennes, så vi må alltid stoppe på vei til skole/jobb, og jeg er den som må ut fra den varme bilen, inn i den kalde frosten og hente posten. Idag var jeg veldig misfornøyd med dette. For å understreke hvor misfornøyd jeg var med dette, sukket jeg høyt, himlet med øynene, og brukte et veldig tydelig kroppsspråk på vei ut fra bilen. Jeg tenkte at nå er det nok en dag, nok en skoledag, nok en markedsføringstime og økonomitime, uuuuuff here we go again. Alle slags negative tanker svirret gjennom hodet mitt, helt til hun gikk forbi meg. H-U-N. Gammel dame, søt gamme, liten dame. Helt sikkert senil eller noe. Hun gikk å smilte og lo for segselv, mens hun kavet seg fremover. Det begynte med et uskyldig fnis når jeg gikk forbi henne. Utviklet seg til litt latter, og endte med latterkick i bilen. Hun var ikke så hysteriskt morsom at det gjorde noe, hun bare var så søt, og jeg var så trøtt at this made my day! Jeg går å småfniser for megselv fremdeles. Min dag som startet så surt, går nå så utrolig bra!
Budskapet er, folkens:
Satt i bilen med mamma, ingen sa ett ord. Mamma konsentrerte seg stort for å ikke sovne bak rattet, og jeg holdt meg våken sånn tilfelle hun skulle finne på å sovne. Ikke engang når "luringen" prøvde å underholde oss fra radioen, smilte vi.
Nå har det seg sånn at posten til jobben til mamma kommer på et annet sted enn ved kontoret hennes, så vi må alltid stoppe på vei til skole/jobb, og jeg er den som må ut fra den varme bilen, inn i den kalde frosten og hente posten. Idag var jeg veldig misfornøyd med dette. For å understreke hvor misfornøyd jeg var med dette, sukket jeg høyt, himlet med øynene, og brukte et veldig tydelig kroppsspråk på vei ut fra bilen. Jeg tenkte at nå er det nok en dag, nok en skoledag, nok en markedsføringstime og økonomitime, uuuuuff here we go again. Alle slags negative tanker svirret gjennom hodet mitt, helt til hun gikk forbi meg. H-U-N. Gammel dame, søt gamme, liten dame. Helt sikkert senil eller noe. Hun gikk å smilte og lo for segselv, mens hun kavet seg fremover. Det begynte med et uskyldig fnis når jeg gikk forbi henne. Utviklet seg til litt latter, og endte med latterkick i bilen. Hun var ikke så hysteriskt morsom at det gjorde noe, hun bare var så søt, og jeg var så trøtt at this made my day! Jeg går å småfniser for megselv fremdeles. Min dag som startet så surt, går nå så utrolig bra!
Budskapet er, folkens:
SMIL OG SE DUM UT!
Det kan hende du gleder noen som er like teit som du føler deg.
Det kan hende du gleder noen som er like teit som du føler deg.
søndag 5. oktober 2008
Bestigelsen
Jeg sto på bunn, og prøvde å manne meg opp til å bestige deg. Det skulle ikke være noe problem, jeg hadde forberedt meg hele ferien, brukt hver dag på å gjøre meg klar for deg. Du har tidligere slitt meg ut, tidligere gjort slik at jeg legger meg langflat når jeg er ferdig med deg, hiver etter pusten, og lurer på om jeg noensinne skal klare å reise meg igjen. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være bedre enn deg. DU skulle være den som satt igjen på slutten med merker, mens jeg sto oppreist og var tilfreds med megselv.
Jeg var klar idag. Betraktet deg, og lurte på om jeg skulle kaste meg i det. Tenkte at "it's now or never", dette har jeg brukt ferien min på. Svenn kom bak meg, og nærmest sprintet opp de hvite trinnene dine, mens jeg dro megselv sakte oppover og kjente at all treningen ikke hadde hjulpet det minste. De siste trappetrinnene i den siste etasjen var jeg ferdig, og jeg trodde ikke en trapp kunne ta sånn knekken på meg. Det er bare en trapp. Mission failed.
Neste gang tar jeg heisen.
Jeg var klar idag. Betraktet deg, og lurte på om jeg skulle kaste meg i det. Tenkte at "it's now or never", dette har jeg brukt ferien min på. Svenn kom bak meg, og nærmest sprintet opp de hvite trinnene dine, mens jeg dro megselv sakte oppover og kjente at all treningen ikke hadde hjulpet det minste. De siste trappetrinnene i den siste etasjen var jeg ferdig, og jeg trodde ikke en trapp kunne ta sånn knekken på meg. Det er bare en trapp. Mission failed.
Neste gang tar jeg heisen.
Black night
Jeg og en venninne fant ut at vi skulle ha Photoshoot her forleden. Fasinert som jeg er av svart sminke, på tross av min ellers så uskyldige fremteden, endte vi opp med dette:
Fylte kameraet med en hel del andre bilder, men dette var ett av de beste.
På vår tur ut på fjellet i kulden møtte vi en gammal mann. Stakkars, stakkars menneskesjel, har aldri sett en gammel mann gå så fort at hunden hadde vanskelig for å holde følge før. Det regnet, det var kaldt og vinden blåste. Vi hev oss rundt oppå fjellet, jakken av og på og av og på. Selvom det var iskaldt, lå vi oss ned på fjellt og hang etter lekestativene. Vi ble ganske fornøyde når vi kom inn=D
Fylte kameraet med en hel del andre bilder, men dette var ett av de beste.
På vår tur ut på fjellet i kulden møtte vi en gammal mann. Stakkars, stakkars menneskesjel, har aldri sett en gammel mann gå så fort at hunden hadde vanskelig for å holde følge før. Det regnet, det var kaldt og vinden blåste. Vi hev oss rundt oppå fjellet, jakken av og på og av og på. Selvom det var iskaldt, lå vi oss ned på fjellt og hang etter lekestativene. Vi ble ganske fornøyde når vi kom inn=D
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
