onsdag 26. august 2009

Hei Daniel

Du er en dust. Av dimensjoner. At det finnes mennesker som deg, er en skam for resten av verden. Jeg kan faktisk ikke fatte at du tillater degselv å falle så dypt som du har. Hvordan har du det inni deg? Hvordan føler du deg, når du er så forbaska lavmål og barnslig? Først å bruke noen år på å sende tomme trussler, på å sende drapstrussler, og når fyren endelig er kvitt det ekkle trynet ditt, så skubber du han ut bussen, bruker hele bussturen på å le og peke. Den dagen du vasker kjøpesentret i nærheten av mitt hjem, skal jeg stå opp tidlig tidlig på morgenen bare for å få den æren av å stå og se på deg, peke på deg, jeg skal le av deg. Jeg skal samle alle mine venner, og vi skal tråkke rundt i oppvaskvannet ditt med skittene sko. Jeg håper du får et surt liv, jeg håper at karma en dag slår så hardt tilbake på deg at du ikke klarer å reise deg igjen. Du er så patetisk. Jeg vet ikke om du bare har det veldig vondt med degselv, eller om du rett og slett er en umoden liten dritt som lever av å gjøre livet surt for andre. Men gjett hva? Du er så pinglete patetisk og barnslig at du har ikke knekkt en eneste person i ditt liv enda. Enn hvor mye energi du bruker på å knekke andre, så ender du bare opp med å knekke degselv. Å sende tomme trussler, og løpe med halen mellom beina er stakkarslig. Men det som slår meg som enda mer pinlig for din del, er at du kommer igjen med den skittne kjæften din og slenger enda mer drit, men nok en gang må du løpe.

Du er en av samfunnets største nedsider. Du er en underachiever.

Jeg håper du har det vondt. Virkelig.